NYTT blogginnlegg er ute! Selvhjelpsfellen: Hva 20+ år med «optimalisering» har lært meg Jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg at selvhjelp kan være en felle. Noen ganger er kuren verre enn sykdommen. Jeg sier dette etter ~20 år med selvhjelpsskriving og et liv med å konsumere det. Bruker du nok tid i «forbedringsverdenen», vil du legge merke til noe merkelig: De som er mest opptatt av selvhjelp, får ofte minst hjelp av det. Bak smilene og motiverende sitater, bak lukkede dører og etter en drink eller to, er sannheten at de ikke klarer å overgå bekymringene sine. På den ene siden er det kanskje nettopp denne ulykkeligheten som fører en inn i selvutvikling i utgangspunktet, ikke sant? Jeg har lenge antatt dette om meg selv, og det er delvis sant. På den annen side, hva om selvhjelp i seg selv faktisk skaper eller forsterker ulykkelighet? Moderne selvhjelp inneholder en innebygd svakhet: For å stadig forbedre deg selv, må du stadig finne måtene du er ødelagt på. Heldigvis er det noen perspektivskifter som utgjør hele forskjellen. Det tok meg pinlig lang tid å finne ut av dem. For å komme i gang, la oss ta et nytt blikk på et gammelt konsept. Se lenken nedenfor til hele blogginnlegget 👇